Å kombinere et økende behov for bebygd areal med kraftige reduksjoner i klimagassutslipp er ingen liten utfordring. Bare i Oslo skal vi skape plass til 100 000 flere innbyggere, samtidig som vi i løpet av knappe 11 år – innen 2030 - skal kutte direkte utslipp med 95 %. På nasjonalt nivå skal vi innen samme tidshorisont ha redusert klimagassutslippene med 40 %. Da er det bra at myndigheter og byggebransjen er offensive i tiltak for å redusere klimapåvirkning fra nye byggeprosjekter. Men om vi skal nå klima-målene, holder det ikke bare å gjøre tingene rett – vi må også tenke etter om vi gjør de rette tingene.  Eksisterende bygningsmasse utgjør en viktig ressurs. Manglende tilrettelegging for fleksibilitet, inkludert for strenge begrensninger til funksjonalitet og fremtidig tilpasningsmulighet er en av de viktigste årsakene til at bygninger rives før endt teknisk levetid. I tillegg ser man at manglende kunnskap om energibruk kan føre til feilslått rehabilitering. For å avgjøre hva som er beste klimatiltak, må materialbruk og energi ses i sammenheng.  Selv om nye bygg kan bli mer energieffektive i drift, kan tiden det tar før utslipp fra byggefasen «tilbakebetales» gjennom reduserte utslipp fra energibruk i drift være lang. Når fristen for utslippskutt er 2030, er det ikke nok med tiltak som har en klimamessig tilbakebetalingstid på 50-60 år. Vi må i langt større grad prioritere tiltak som minimerer utslipp raskest mulig.